Nok en gang reiste vi opp til Skrukkelisjøen i grålysninga.
Isen var fremdeles tykk og god, men hadde felter som var speilblanke og superglatte. Dette fordi overvann og regnvær hadde fryst og polert overflaten.
Etter en stund begynte solen å skinne nærmere og nærmere, og da den til slutt traff oss var det godt, for det var en kald trekk på sjøen.
Det var ikke noe kjempebett i dag heller, men noen klarte vi å lure opp.
1 ørret og 5 åbbår havnet i vår fangenskap. Etter en drøy time pakket vi sammen utstyret og satte oss i bilen, men i dag hadde vi en plan. Vi kjørte videre opp til Einafjorden. Der var det ingen å se på isen, og heller ingen spor eller gamle pilkehull å se, så vi tok ikke sjansen denne gangen. Vi satte snuta tilbake til Lygna for en pølselunsj, før vi reiste hjem til tv og vintersport.